Skule Waksvik

Han studerte ved Statens kunstakademi i Oslo og fullførte studiene i 1949. Hans offentlige debut kom et år tidligere, i 1948, da han deltok på Høstutstillingen – Norges årlige høstutstilling – og samme år fikk han andre- og tredjepris i en konkurranse om et minnerelieff over maleren Halfdan Egedius' grav i Oslo. Hamsun-stipendet i 1949 og et statlig reisestipend i 1951 ga ham rom til å utvikle seg, og internasjonal eksponering fulgte raskt: en gruppeutstilling i Roma i 1955, Arte Nordica Contemporanea, og Biennalen i São Paulo i 1959.

Skulpturen som satte kursen for karrieren hans, kom i 1957–1958: Sjøløve, en sjøløve hugget i syenitt, plassert utenfor Nasjonalgalleriet i Oslo. Nasjonalmuseet kjøpte den etter at Waksvik stilte den ut på Høstutstillingen. Samme verk fanget oppmerksomheten til utbyggeren Olav Selvaag, hvis firma A/S Selvaagbygg også hadde anskaffet en avstøpning for plassering på Veitvet torg i Oslo i 1958. Partnerskapet som fulgte, ble et av de definerende forholdene i norsk billedhuggerkunsts offentlige tilstedeværelse: over fire tiår bestilte Selvaag nesten halvparten av de rundt 400 offentlige skulpturene som Waksvik produserte, og plasserte dem i boligfelt og byrom over hele Norge og utover. Hønefontenen ved Stortinget, Fontene med sjøløver i Haugesund, Fire elger i Elverum, Avlsokse i Hamar, Pelikan for Rødtvet i Oslo – hver av dem eksemplifiserer måten Waksviks verk ble en del av det norske hverdagslivet.

Hans motiver var overveldende hentet fra dyr: norsk dyreliv, husdyr, sjøpattedyr, rovfugler, arktiske arter. Han arbeidet mer med bronse enn noe annet materiale, selv om stein, syenitt og av og til stål også forekommer i katalogen hans. Det som skilte hans tilnærming, var kombinasjonen av grundig anatomisk studie – han arbeidet fra levende observasjon når det var mulig – med et forminstinkt som kunne abstrahere og komprimere en positur uten å miste vesenet av skapningen. En sel blir samtidig et spesifikt biologisk faktum og en glatt, spent masse av samlet energi. Hans menneskelige figurer, som forekommer sjeldnere, trekker på lignende hensyn: de liggende kvinnelige nakenfigurene og de sittende figurene i hans produksjon deler samme tetthet og fysiske umiddelbarhet som dyrebronsene.

Omfanget av hans produksjon – mer enn 400 offentlige oppdrag over en karriere som spente over fem tiår, i tillegg til en stor mengde mindre bronseskulpturer – gjorde Waksvik til den mest brukte billedhuggeren i Norge i sin tid. Ingen annen norsk billedhugger har dokumentert så mange forskjellige dyrearter i tre dimensjoner. Verk er representert i Nasjonalmuseet i Oslo, som eier sjøløven og seks ytterligere verk, og offentlige eksemplarer står spredt over Norge fra Trondheim til Oslo.

På Auctionist er Waksviks 38 auksjonslotter delt mellom Kunst (20 gjenstander) og Skulpturer (18 gjenstander), alle solgt gjennom Grev Wedels Plass Auksjoner i Oslo. Realiserte priser på tvers av 29 dokumenterte salg varierer fra 6 000 NOK til et høydepunkt på 240 000 NOK for Seal 2006, med et gjennomsnitt på omtrent 48 000 NOK. Andre sterke resultater inkluderer Young today 2007 til 140 000 NOK, Susanna i badet 2012 til 120 000 NOK, Føll 2004 til 110 000 NOK, og Fox with puppy 2014 til 105 000 NOK. Dyrebronser – spesielt seler, føll, bjørner og hjort – utgjør kjernen i annenhåndsmarkedet og tiltrekker seg konsekvent samlerinteresse.