Orrefors

Det avgjørende kreative spranget skjedde mellom 1916 og 1917, da Ekman ansatte to malere uten tidligere erfaring med glass: Simon Gate og Edvard Hald, sistnevnte en tidligere elev av Henri Matisse i Paris. Deres samarbeid med mesterglassblåser Knut Bergkvist resulterte i en rekke tekniske og kunstneriske gjennombrudd. Rundt 1916 utviklet Bergkvist Graal-teknikken, der et emne av farget glass, gravert med et mønster, blir innkapslet i et lag med klar krystall før det blåses til sin endelige form. Resultatet er en glatt overflate som skjuler lag av farge og mønster inni. Gate og Hald brakte denne metoden til internasjonal oppmerksomhet på Exposition Internationale des Arts Decoratifs i Paris i 1925, der både kunstnerne og selve glassverket ble tildelt Grand Prix.

Ytterligere innovasjon fulgte på 1930-tallet da Bergkvist, i samarbeid med designerne Vicke Lindstrand og Edvin Öhrström, utviklet Ariel-teknikken. Her blir et emne dypt sandblåst eller gravert før et tykt lag med glass fanger luftbobler innenfor de mønstrede fordypningene, noe som gir en slående optisk dybde. På 1940-tallet introduserte designeren Sven Palmqvist Ravenna-teknikken, der fargede glassfragmenter ble innleiret i et mosaikk-lignende nettverk. Nils Landberg og Ingeborg Lundin utvidet det formelle vokabularet ytterligere i midten av århundret: Lundins Applet-vase fra 1955 og Landbergs Tulpan-serie fra 1957 ble definerende objekter for svensk modernisme.

I 1990 fusjonerte Orrefors med Kosta Boda for å danne Orrefors Kosta Boda AB, og i 2005 ble gruppen kjøpt opp av New Wave AB. Produksjonen ved selve Orrefors-fabrikken opphørte i 2012, selv om merkevaren fortsatte under nytt eierskap. Glassverket etterlot seg en samling verk som spenner over mer enn et århundre, som er godt representert på auksjoner i de nordiske landene og internasjonalt. Verk av Gate, Hald, Lindstrand, Öhrström, Palmqvist og Landberg dukker jevnlig opp hos svenske auksjonshus, med Graal- og Ariel-verk som spesielt tiltrekker seg vedvarende samlerinteresse.