KunstnerNorwegianf.1920–d.2010
Ludvig Eikaas
0 aktive objekter
Få norske kunstnere har spennt over et så bredt felt som Ludvig Eikaas. Gjennom syv tiår med rastløs eksperimentering beveget han seg fra ikke-figurativ abstraksjon til portrettkunst, fra tresnitt til litografier trykt på bilpanser, fra staffelimaleri til skulpturer satt sammen av funne objekter. Han slo seg aldri til ro med en signaturstil, og denne nektelsen av å gjenta seg selv ble, paradoksalt nok, det mest gjenkjennelige ved ham. Født 20. desember 1920 på gården Eikaas i Jølster, Sogn og Fjordane, vokste han opp i vestnorsk fjordlandskap før han flyttet til Oslo for å studere ved Statens håndverks- og kunstindustriskole fra 1942 til 1946, etterfulgt av en periode ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København i 1948.
Eikaas trådte frem på slutten av 1940-tallet som en av de første norske kunstnerne som arbeidet i et rent ikke-figurativt formspråk. Sammen med Gunnar S. Gundersen og Odd Tandberg utgjorde han en løs gruppe kjent uformelt som Dodsgjengen, unge malere som presset norsk kunst forbi dens vedvarende tilknytning til naturalismen. Hans tidlige lerreter og etsninger var sterkt preget av Joan Miró, med biomorfe former svevende i fargefelt, lekne, men likevel komposisjonelt strenge. På midten av 1950-tallet var Eikaas imidlertid allerede i ferd med å bevege seg videre, og vendte seg mot fargerike, raskt malte portretter av offentlige personer, utført med en sparsommelighet som reduserte likheten til noen få avgjørende strøk.
1960- og 1970-tallet så etsninger og silketrykk ta sentrum. Hans grafiske produksjon var produktiv og teknisk variert, og reflekterte Rolf Neschs innflytelse i bruken av blandet høyt og lavt trykk for å skape relieffeffekter i papiret. På 1980-tallet hadde Eikaas presset seg enda lenger inn i ukonvensjonelt territorium: svart-hvitt-portretter med splittede ansikter farget grønne på den ene siden og røde på den andre, trykt via litografi, linoleumssnitt og silketrykk på overflater som bilpanser. 1990-tallet brakte illustrasjonsarbeid, inkludert en serie for Ibsens skuespill bestilt av Den norske bokklubben, sammen med fortsatte eksperimenter med tresnitt, skulptur og manipulasjon av funne objekter.
I 1970 ble Eikaas utnevnt til professor ved Statens kunstakademi, og var rektor fra 1981 til 1983. Han var gift med tekstilkunstneren Synnøve Anker Aurdal, som han vant førstepris med i Håkonshall-konkurransen i 1959 for designet "Primstav". Etter å ha fylt åtti år, ble han ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Hans verk er representert ved Nasjonalmuseet i Oslo, KODE Bergen, Henie-Onstad Kunstsenter, Statens Museum for Kunst i København, Brooklyn Museum og Uffizi-galleriet i Firenze. Tidlig på 1990-tallet donerte han over 850 verk til hjemkommunen, som åpnet Eikaasgalleriet i et ombygd meieri på Alhus i 1994.
På Auctionist er det registrert 131 Eikaas-lotter, de aller fleste gjennom Grev Wedels Plass Auksjoner. Trykk, etsninger og grafiske arbeider dominerer oppføringene, noe som reflekterer trykketeknikkenes sentrale rolle i hans praksis. Hans høyeste auksjonsresultat er et slående beløp på 200 000 NOK for "Torvet Bergen 1969", med andre malerier som oppnådde 70 000 NOK og 46 000 NOK. For samlere som søker norsk etterkrigskunst med genuin historisk tyngde, tilbyr Eikaas en bredde og dybde som få samtidige kan matche.