KunstnerDanish-Norwegianf.1787–d.1870
Johannes Flintoe
0 aktive objekter
Johannes Flintoe ble født i København i 1786 eller 1787 i en familie av norsk avstamning — navnet var opprinnelig «Flinthoug» — hvis røtter lå i Hurum på vestsiden av Oslofjorden. Faren hans var støper. Som trettenåring ble han lærling hos dekorasjonsmaleren Peder Faxoe, som senere skulle bli hans fosterfar. I 1802 ble Flintoe opptatt ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København, hvor han fullførte studiene i 1805 og supplerte sin akademiske utdanning med privatundervisning i dekorasjons- og teatermaleri.
Utdannelsen hans ble avbrutt av Napoleonskrigene: fra 1807 til 1808 tjenestegjorde han i militæret, og pådro seg en revmatisme som skulle plage ham resten av livet. I 1811 fikk han mesterbrev i Københavns malerlaug og flyttet til Christiania (nåværende Oslo), hvor han sluttet seg til broren Jacob, som hadde etablert seg der som murermester. Flyttingen viste seg å være avgjørende. Flintoe tilbrakte fire tiår i Norge, og det norske landskapet, lyset og folket ble de sentrale motivene i kunsten hans.
Fra 1819 til 1851 underviste han ved Tegneskolen i Christiania, hvor studentene hans inkluderte Hans Gude og Johan Frederik Eckersberg — malere som skulle komme til å definere høydepunktet av norsk nasjonalromantikk. Som lærer hadde Flintoe en formende posisjon i norsk kunst nettopp i den perioden da spørsmålet om en distinkt norsk visuell identitet ble aktivt konstruert.
Flintoe reiste mye rundt i landet, og besøkte Telemark, Hardanger, Hallingdal, Trøndelag og fjordene på Vestlandet. Han malte landskaper med nær observasjonsmessig nøyaktighet, sammen med detaljerte studier av regionale folkedrakter som forblir primærkilder for kulturhistorien til norske bunadstradisjoner. Tidlig på 1820-tallet fulgte han geologen Baltazar Mathias Keilhau på en ekspedisjon inn i Jotunheimen, og produserte noen av de første kunstneriske fremstillingene av fjellkjeden. Han krediteres bredt som den første moderne kunstneren som behandlet de norske fjellene som et primært motiv snarere enn en bakgrunn.
Hans mest synlige offentlige utsmykning er «Fugleværelset» på Det kongelige slott i Oslo, ferdigstilt i 1843. Gjennom slanke søyler med slyngende humle skaper de malte veggene illusjonen av å se ut fra en åpen paviljong mot et panoramisk norsk landskap: Gaustatoppen, Vøringsfossen, Filefjell, Myrhorn, Kringen og andre symbolske steder. Rommet er en legemliggjøring av nasjonalromantisk ideologi, gjort permanent i arkitektonisk utsmykning.
I 1851 returnerte Flintoe til København og levde på en statlig pensjon. De siste årene var preget av sviktende helse; fra 1866 trengte han pleie. Han døde i København 27. januar 1870. Nasjonalmuseet i Oslo har over 319 verk tilskrevet ham, inkludert «Utsikt over Jotunheimen» (1837) og «Utsikt fra Peckels løkke i Pilestredet, Oslo» (ca. 1832). Hans auksjonsresultater i Norge reflekterer vedvarende institusjonell og samlerinteresse, med store verk som oppnår 150 000–220 000 NOK hos Grev Wedels Plass Auksjoner.