DesignerGermanf.1904–d.1970
Egon Eiermann
1 aktive objekter
Da Egon Eiermann i 1959 presenterte sitt design for den nye Kaiser Wilhelm Memorial Church i Berlin, var opinionen sterkt imot ham. Mange berlinere ønsket at den bombetruede ruinen av den gamle kirken skulle rives fullstendig; Eiermann ønsket å beholde det ødelagte spiret og omgi det med to nye, sekskantede og åttekantede volumer kledd med bikubemønstrede betongpaneler satt med blått glassmaleri. Han holdt fast ved sin posisjon. Det ferdige komplekset, ferdigstilt i 1963, ble et av de mest besøkte stedene i byen – en meditasjon over brudd og kontinuitet som Eiermann bygde av glass og eksponert betong snarere enn sentimentalitet.
Født i 1904 i Neuendorf bei Potsdam, studerte Eiermann arkitektur ved Technische Universität Berlin og arbeidet fra 1925 til 1928 som mesterstudent under Hans Poelzig. Han praktiserte uavhengig fra 1931, og bygde i utgangspunktet boliger i Berlin, og navigerte deretter gjennom begrensningene i nazitiden uten å produsere den typen monumentalt arbeid som ville merke senere karrierer som kompromitterte. Etter 1945 ble han ansatt ved Technische Hochschule Karlsruhe, hvor han underviste fra 1947 til sin død og formet en generasjon vesttyske arkitekter. I 1950 reiste han til USA og møtte Walter Gropius, Marcel Breuer og Konrad Wachsmann i Boston; i 1956 møtte han Mies van der Rohe. Disse møtene bekreftet snarere enn endret hans retning.
Hans arkitektur kjennetegnes av transparens, ærlig uttrykk for stålkonstruksjon og en presis kalibrering av interiør og eksteriør. Han designet Blumberg tekstilfabrikk (1951), Vest-Tysklands paviljong på Verdensutstillingen i Brussel med Sep Ruf (1958), Vest-Tysklands ambassade i Washington D.C. (1958-64) og Bundestag-høyblokken i Bonn (1965-69). Samtidige beskrev ham som en rasjonalist med et humanistisk temperament – en som mente at klarhet i strukturen i seg selv var en etisk posisjon, ikke bare en estetisk.
Parallelt med arkitekturen produserte Eiermann møbler fra 1949 og utover i samarbeid med Wilde og Spieth, som har overlevd de fleste av bygningene hans i daglig bruk. SE 42-stolen (1949) i formstøpt bøkefinér, SE 18 sammenleggbar stol (1952) i stålrør og lerret, SE 68 stabelbar stol (1952) og Eiermann 1 bordramme (1953) kom alle i serieproduksjon og ble faste innslag i etterkrigstidens tyske institusjonelle rom – skoler, kirker, kontorer. SE 18 kom inn i den permanente samlingen til Museum of Modern Art i New York. SE 121, designet for interiøret i Kaiser Wilhelm Memorial Church, produseres fortsatt i dag. Han mottok Grand Prize of the BDA i 1968 og Grand Federal Cross of Merit samme år, og ble tatt opp i Orden Pour le Merite for vitenskap og kunst kort tid før sin død i Baden-Baden den 19. juli 1970.
På Auctionist dukker Eiermann opp i 13 partier, med ett aktivt for øyeblikket. Møblene hans sirkulerer primært gjennom tyske auksjonshus – Quittenbaum i München leder med fire partier – samt det skandinaviske markedet hos Stockholms Auktionsverk i Hamburg og Bukowskis. Høyeste realiserte priser samler seg i EUR 850-1.800-området for individuelle stoler og små bord, i tråd med vintage designmarkedet for etterkrigstidens tyske midcentury-møbler. Eiermann 2 skrivebordsramme for Richard Lampert dukker opp i flere svenske oppføringer, noe som reflekterer den fortsatte produksjonen av hans design.