Carl von Hanno

Han fikk formell utdanning ved Den kongelige norske kunst- og håndverksskole i 1920 og fortsatte ved Kunstakademiet fra 1920 til 1922. Fra 1923 tilbrakte han to semestre ved malerskolen drevet av Pola Gauguin, sønn av Paul Gauguin, i Kristiania. Høsten 1932 mottok von Hanno et stipend som førte ham til Paris, hvor han oppholdt seg til våren 1933 og studerte under Marcel Gromaire ved Académie Scandinave. Gromaire var selv en post-kubistisk maler med en sterk sosial samvittighet, og hans innflytelse på von Hanno's formelle språk er tydelig i verkene som fulgte.

Maleriene von Hanno produserte på midten av 1930-tallet representerer hans mest historisk betydningsfulle bidrag. Arbeidende i et moderat kubistisk formelt språk, skildret han den arbeidende og arbeidsledige arbeiderklassen med både estetisk disiplin og politisk overbevisning. Han beskrev seg selv som en tendenskunstner som solidariserte seg med arbeiderklassen og anså sitt maleri som et redskap i kampen for sosialismen. Hans store lerret Arbeidsløse (1933-34), som skildrer de arbeidsledige, ble et av de definerende bildene for tendenskunsten i den norske mellomkrigstiden og forblir verket han er mest husket for. Andre lerret fra disse årene viser murere, fiskere, tunnelarbeidere og kortspillere, motiver hentet fra arbeid og rytmen av fysisk arbeid. Kombinasjonen av kubistisk komposisjon og åpen sosialt engasjement var uvanlig i norsk kunsthistorie, og det gir denne fasen av hans karriere en spesiell plass i den bredere nordiske konteksten på 1930-tallet.

Fra 1937 til 1951 var von Hanno overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, en stilling som ga ham institusjonell autoritet og en generasjon studenter. Han drev også en privat tegneskole i Oslo fra 1926. Som pedagog formidlet han en streng formell tilnærming, samtidig som han opprettholdt sin egen malerpraksis ved siden av undervisningspliktene.

I sine senere år, etter intensiteten i tendensperioden, ble von Hanno's verk mindre konfronterende og mer intime. Hans fremste motiver ble hans kone Rigmor og deres barn, huset og hagen, og kystlandskapet rundt Tjøme og Hvasser på Oslofjorden, hvor familien hadde et sommerhjem. Han utviklet en personlig, fargerik stil som passet til disse roligere motivene, der de underliggende strukturelle leksjonene fra kubismen ble myknet til en mer lyrisk observasjon av lys og sted. Sjøbilder og kystscener fra denne perioden viser utviklingen til en maler som hadde gått fra polemikk til en kontemplativ engasjement med den nære verden.

Von Hanno døde i Oslo 13. februar 1953. Hans verk er representert i Nasjonalmuseet i Oslo, som har flere malerier, inkludert Syngende kosakker, Mann og maskin, og Torsk (1929). På auksjonsmarkedet har hans 22 registrerte objekter utelukkende dukket opp hos Grev Wedels Plass Auksjoner (GWPA) i Oslo. Topprisen er 140 000 NOK for oljemaleriet Solbadende kvinner og menn. Andre sterke resultater inkluderer 30 000 NOK hver for Murerkafé og Fransk murer 1933, og 18 000 NOK hver for Kortspillere og Murere 1936. Hans marked reflekterer en maler av klar kunsthistorisk betydning i Norge, hvis priser forblir tilgjengelige i forhold til denne statusen.