Adolph Tidemand

I 1837 flyttet Tidemand til Düsseldorf, som hadde blitt et av de mest ettertraktede sentrene for figurativ trening i Europa. Han studerte ved Kunstakademie under Johann Wilhelm Schirmer og Johann Peter Hasenclever, og tilegnet seg skolens vektlegging av narrativ klarhet, psykologisk interiør og nøye håndtering av lys i interiørscener. Mellom 1842 og 1845 foretok han utvidede reiser gjennom norske regioner som Østerdalen, Gudbrandsdalen, Sogn, Hardanger og Telemark, og fylte skissebøker med studier av folkedrakter, husholdningsgjenstander og arkitektoniske interiører. Disse forskningsreisene dannet det empiriske grunnlaget for hans atelierproduksjon i de følgende tiårene.

Han giftet seg med sin barndomsvenninne Claudine Marie Bergitte Jæger i 1845, og paret bosatte seg permanent i Düsseldorf, hvor Tidemand ville bo og arbeide resten av livet, samtidig som han returnerte til Norge for å samle nytt materiale. Under en reise gjennom Hardanger i 1843 ble han venn med den unge landskapsmaleren Hans Gude, og de to begynte et samarbeid der Gude leverte fjord- og fjellandskapet mens Tidemand befolket lerretene med figurer. Deres felles maleri Brudeferd i Hardanger (1848) ble et av de mest reproduserte bildene fra 1800-tallets Norge og kom inn i samlingen til Nasjonalmuseet i Oslo, hvor det fortsatt befinner seg.

I 1848 bestilte kong Oscar I av Sverige og Norge Tidemand til å male en syklus av norske bondescener for det kongelige lystslottet på Oscarshall utenfor Christiania. Bestillingen ga hans praksis et offisielt stempel og brakte hans billedspråk frem i offentlighetens bevissthet på et tidspunkt da den norske nasjonalbevisstheten krystalliserte seg. Hans maleri fra 1852, Haugianerne, nå i Nasjonalmuseet i Oslo, viser en gruppe landlige haugianere samlet i et gårdsinteriør for lekmannsgudstjeneste. Maleriet var politisk ladet: haugianerbevegelsen hadde blitt undertrykt av statskirken og dens tilhengere forfulgt. Tidemand portretterte dem med komposisjonell verdighet snarere enn karikatur, og maleriet ble et samlingspunkt for debatter om religionsfrihet og rural identitet.

På 1860-tallet var Tidemand blant de mest kjente norske kunstnerne i Europa. Han mottok St. Olavs Orden i 1849, Æreslegionen i 1855, Nordstjerneordenen i 1866, og ble tildelt en æresprofessur ved Kunstakademie i Düsseldorf i 1869. Han fortsatte å reise til Sør-Norge, og hans siste tur kom i 1875, ett år før hans død i Düsseldorf 8. august 1876. Nasjonalmuseet alene har over hundre av hans verk.

På det nordiske auksjonsmarkedet oppnår Tidemand sterke priser, med hans verk som hovedsakelig dukker opp hos Grev Wedels Plass Auksjoner i Oslo. Toppnoterte salg på Auctionist inkluderer Sognebud (1863) til 6 000 000 NOK og Den yngste sønns avskjed (1867) til 4 000 000 NOK, noe som reflekterer vedvarende samleretterspørsel etter hans figurative interiør- og bondelivskomposisjoner. Auksjonsresultater på Auctionist.